Det er godt å være tilbake. Her er alt som før. Vi har hatt ferie i nesten en måned, men ingenting er forandret. Menneskene er de samme, og jeg begynner å skjønne at vi er mye mer close enn jeg trodde. Vi snakker om gamle minner fra i høst og deler nye rykter, både de bittesmå filleryktene og de større skandalene. Nå tror jeg vi vet litt mer om hverandre enn hva som kanskje er komfortabelt, men det er fortsatt fantastisk å synke ned i en sofa og se film på et stoooort lerret. Det å slappe av sammen med folk som er ca like bakfulle som deg selv, mens man fniser av hvem som ble litt fulle og prater dritt om dopapirmannen som skulle fortelle oss hvor heldige vi er som er studenter og hvordan vi kunne kle oss på “en måte som fremhevet det vi hadde fått fra naturen “(hva er galt med jobbebukser og hettegenser?), er godt.
Smågodt, gode venner, pledd… Sparke av seg skoene og kose seg glugg ihjel.
Øl. Beatles. Gamle venner. Mer øl. Nysnø. Latter. Et jævlig
stort juletre.
Det er når de andre er sammen jeg er mest alene.
Det er stjerneskudd og champagne og det er nyttårskyss, men ikke for meg, og jeg føler det som et endeløst svik å se nyttårsråkliningen deres. Og jeg tror han har det akkurat like fælt som meg, eller egentlig tror jeg han har det verre fordi det er slik historien er, men han vil ikke snakke om det, og det er greit, men jeg håper det går bra med ham. Jeg er sliten og trøtt og trenger en skulder jeg kan legge hodet på. Jeg er på gråten, både fordi jeg er så utslitt og fordi jeg ønsker meg det de har.
Jeg vil så gjerne ha det, men jeg vet ikke om en passende person, langt mindre en som synes at jeg er passende. Hvordan leter man etter en man ikke vet hvem er? Jeg
har ingen nyttårsforsetter om verken å finne eller blir funnet.
Moralen er altså: sov mer. Å ha tre netter i romjulen med under 4 timers søvn, er ikke bra for kropp og sjel. 12 timers søvn gjør underverker.
…foreldrene dine vet hvorfor du ikke drikker akke.
…du ikke lenger er i ekstase over oppvaskmaskin.
…hunden ikke reagerer på din tilstedeværelse lenger.
…du lengter nordover.
Dråpen som får begeret til å renne over:
…du finner deg selv sitte og fortelle din egen mor høstens verste fyllehistorier.
Ny yndlingsfilm: Across the Universe.
Det er Beatles. Det i seg selv burde være nok, men hvis det ikke er det, hva med fantastisk scenografi, koreografi, kostymer, visuelt uttrykk, regi, effekter, karakterer, skuespillere og musikk? Det blir ikke stort bedre. Nevnte jeg arbeiderklasse-Liverpool-dialekt? Sukk. Nevnte jeg de skamkjekke guttehovedrollene? Åh. Nevnte jeg at denne filmen visualiserer hele min drøm om å leve som bohem på slutten av 60/starten av 70-tallet? Oh yes. Og for å si det en gang til, det er Beatles.
Gå og se den. Og gå på et tidspunkt ikke så mange andre går, så du kan gjette hvilke sanger som kommer på introen, gjette hva karakterene heter, spotte de tøffe referansene og skrike ut, og ikke minst synge med, som Torbjørn og jeg gjorde. Av full hals.
- klokke
- miksmaster
- hårføner
- klatreutstyr
- ullsokker
- vaffeljern
- en god bok (valgfritt hvilken)
- god musikk
- kaffe og te
- skjerf, lue, votter
- reiser til Bordeaux, Paris, Stad, Tromsø, København, London, Barcelona osv
- geiter, minehunder, symaskiner, brønner og andre solidariske gaver (andre gaver kan med fordel være etiske)
Det her må jo uten tvil og sammenligning være den mest fornuftige ønskelisten på en stund. Ingen giraffer, obskure musikkintrumenter, overdådige teite ting eller totalt urealistiske mål.
Det skulle ikke være så vanskelig. Tre ingredienser, en kokk, armert med oppskrift fra 1916 og alle mulige hjelpemidler. Tre ingredienser!! Allikevel ser kokusmakronene mine sånn her ut. Jeg har mistet all min selvtillit på kjøkkenet etter denne fadesen.
- varm sjokolade
- en stambarista som dukker opp ut av ingenting med en kjempeklem og som har tid til en prat
- en elektrikermann på Majorstuen som har på nisselue
- en venn som sier “vi kan jo ikke bli kjærester, vi, for vi skal jo være venner hele livet” og som jeg faktisk tror mener det
- den gode samtalen slik bare venninner man har kjent lenge får det til
- nye sko (vannblemmer ikke fullt så populært, men man må bare gå dem inn…)
- lussekatter
- pakke inn og sende gaver jeg vet noen i andre land blir glad for
- lukten av julete
Ettersom det store flertallet av dere (4 stk, for å være eksakt) som leser bloggen min ønsker seg kjæreste til jul, kan jeg bare konstatere med at det må være mange ensomme sjeler der ute. Bittert… Jeg er litt enig, men jeg ønsker meg fortsatt ikke kjæreste som #1 gave til jul. Tenk hvis man får en man ikke liker og det ikke følger med byttelapp!?
Neste poll blir såklart: hvem vil du ha som kjæreste?
Dette er mitt hjem. Riktigere sagt, dette har vært mitt hjem og det vil for alltid være min hjemby. Hvem vet når jeg kommer tilbake? Det er her jeg kommer fra, det er denne byen som har formet meg, det er her jeg kan alle snarveiene, vet hvor jeg finner den beste kaffen og den billigste sushien, de fineste markedene og de mest solrike flekkene i parkene.
Oslo, mitt Oslo. Det er godt å være hjemme igjen.
