Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er trekkspillmusikken som gjør det. Eller soldaten som går på skøyter, eller lukten av ferskt bakverk, noen som roper på et fremmed språk. Dette er ikke lenger kalde Trondheim, jeg er ikke lenger på vei til trening med ny treningsbukse og gamle sko mens jeg myser mot det skarpe lyset som reflekteres i snø og is.
Det er Paris. Bienvenue. Verden er plutselig i sepia, jeg har skjørt og småsko og en baguette under armen. Jeg har vesken full av bøker, og jeg er på vei fra Sorbonne til en passende park hvor jeg skal møte noen av kunstnervennene mine til en piquenique. Jeg kan tenke meg at de for eksempel er en stum pantomimeartist, en ulovlig innvandret malerinne fra Chile, og en misforstått forfatter som røyker med sigaretten klemt mellom tynne fingre og som er aller vakrest når han lukker øynene og trekker inn røyken. I kveld skal vi sette oss på en fortauscafé og drikke rødvin og diskutere livet, og høre enda en deprimert mann med akustisk gitar covre Jeff Buckley med sterk fransk aksent. Jeg vil vingle meg hjemover litt utpå natten mens jeg hører småskoene klapp-klapp-klapre mot brosteinen på vei til en liten loftsleilighet med sjel og en katt ved navn Roxane.
Øyeblikket forsvinner, den lave solen treffer meg i øynene og jeg er tilbake i Trondheim. Men jeg tror jeg skal kjøpe med meg en brie på vei hjem.
Arkivert under: Ukategorisert | Tags: trondheim
Mona Grundt: …ja, da er vi ved veis ende, eller hva, Jonas?
Jonas Skybakmoen: Det er vi, men jeg er ikke helt fornøyd ennå. Jeg hadde jo liksom håpet at det skulle bli noe mellom oss to, jeg.
Bandet spiller opp og Jonas begynner å synge.
Stryk dæ over håret å vær go mot dæ
Det e så my æ ha lyst te å sei te dæ
Men æ får liksom itj te å sei det.
Ingen prisutdeling, ingen fest, uten gode, gamle Åge. Velkommen til barteland.
