sortlambilam

Jeg vet ikke helt, men jeg tror det er trekkspillmusikken som gjør det. Eller soldaten som går på skøyter, eller lukten av ferskt bakverk, noen som roper på et fremmed språk. Dette er ikke lenger kalde Trondheim, jeg er ikke lenger på vei til trening med ny treningsbukse og gamle sko mens jeg myser mot det skarpe lyset som reflekteres i snø og is.

Det er Paris. Bienvenue. Verden er plutselig i sepia, jeg har skjørt og småsko og en baguette under armen. Jeg har vesken full av bøker, og jeg er på vei fra Sorbonne til en passende park hvor jeg skal møte noen av kunstnervennene mine til en piquenique. Jeg kan tenke meg at de for eksempel er en stum pantomimeartist, en ulovlig innvandret malerinne fra Chile, og en misforstått forfatter som røyker med sigaretten klemt mellom tynne fingre og som er aller vakrest når han lukker øynene og trekker inn røyken. I kveld skal vi sette oss på en fortauscafé og drikke rødvin og diskutere livet, og høre enda en deprimert mann med akustisk gitar covre Jeff Buckley med sterk fransk aksent. Jeg vil vingle meg hjemover litt utpå natten mens jeg hører småskoene klapp-klapp-klapre mot brosteinen på vei til en liten loftsleilighet med sjel og en katt ved navn Roxane.

Øyeblikket forsvinner, den lave solen treffer meg i øynene og jeg er tilbake i Trondheim. Men jeg tror jeg skal kjøpe med meg en brie på vei hjem.

Mona Grundt: …ja, da er vi ved veis ende, eller hva, Jonas?
Jonas Skybakmoen: Det er vi, men jeg er ikke helt fornøyd ennå. Jeg hadde jo liksom håpet at det skulle bli noe mellom oss to, jeg.
Bandet spiller opp og Jonas begynner å synge.

Ingen prisutdeling, ingen fest, uten gode, gamle Åge. Velkommen til barteland.

Det er alltid verdt det. Det er det. Det er de gode vennene, de nye bekjentskapene, det er det å halse bortover gangen med et skilt i den ene hånden og nøkler i den andre, det er det å danse på bordene til akkurat den sangen, det er det å være nær hverandre, det er det å være sammen til utpå morgenkvisten. Det er en unik følelse av lykke.

Jeg har aldri påstått at livet mitt er særlig fornuftig. Døgnrytmen min er på bærtur, det er sene kvelder og tidlige morgener, jeg er for lite på skolen og gjør for lite når jeg er der, jeg drikker for mye kaffe og spiser masse sjokolade - også på ukedagene. Men det går jo fremover på et absurd vis. Jeg trives så godt akkurat her, akkurat nå, at jeg ikke ser noen grunn til å endre mer enn høyst nødvendig for overlevelsens del.

Dessuten trente jeg igår. Så da er det ikke så ille.

Jeg vil så gjerne fortelle om det fine. Om hvordan jeg satt på café i dag og drakk gratis kaffe, og hvor godt livet var. Jeg vil fortelle om hvor utrolig godt den kaffen smakte, og at det var en hyggelig overraskelse, for de pleier å ha ganske skabb kaffe der, men jeg er heldig og får den gratis hvis han jeg kjenner, er på jobb. Jeg vil fortelle om den fine artikkelen jeg leste i søndagsbilaget til Dagbladet om en norsk jurist som har flyttet til et hus med store vinduer i en jungel i Brasil. Jeg vil fortelle om at han jeg kjenner, gir gode klemmer og hvor fint det er å høre ham le av whiskeystemmen min. Jeg vil fortelle om hvor hyggelig det var å ha søster på besøk, og hvordan hun sjarmerte alle vennene mine og at jeg håper hun skal studere her, og at vi skal bo sammen da. Jeg vil fortelle om alle vennene jeg traff i går kveld, og hvor hyggelig vi hadde det. Jeg vil fortelle om den fine musikken vi hørte i går, og den fine musikken jeg hører nå.

Jeg vil fortelle om hvor stille det er i Trondheim på en søndag når byen er dekket av nysnø. Byen er myk og stille.

Det er de små tingene som teller. Som at du spør om jeg har husket å ta antibiotikaen min idag fordi du vet at jeg allerede har glemt det, eller hvordan vi begge setter på musikk vi vet den andre liker for å unngå å krangle om tekno igjen, eller at du står klar for å ta meg imot i tilfelle jeg faller i ulendt terreng. 

For en god stund siden skrev jeg om noen hjerter som henger ved Vår Frelsers, og Emelie har også sett dem. De henger der fortsatt. Jeg tok bilde av dem igjen før jul, og da var noen av dem sluknet. Nå tror jeg bare det er en to-tre igjen.

Kunststudenten i meg lurer: er det en del av meningen bak denne installasjonen, at hjertene skal slukke en etter en? Hva skal det bety - er det et symbol på at kjærligheten ikke varer evig, men at den slukner etter en viss tid?
 

Regifanten og fysikkeleven i meg lurer: er det pærene som har gått, eller er det kondens på ledningen?

Vi har funnet frem forstørrelsesglassene og de rare luene. Vi ser rundt alle hjørner vi passerer, gransker alle som går forbi. Vi fotograferer spor i snøen, vi leter etter avslørende bilder i gamle arkiver. Alle samtaler taes opp på bånd for å ikke gå glipp av vesentlige spor. Kanskje snakker vi med Den Skyldige akkurat nå? Vi vet aldri.

Vi sniker oss rundt både i Harry Potter-land og på røde runde hus. Hvem leter vi etter? Vi vet ikke. Men mest sannsynlig vet Den Skyldige at vi leter. Enten er Den Skyldige dødsredd oss og på rømmen, ellers så sitter Den Skyldige og ler av våre dårlige forsøk på å finne frem til gjemmestedet. Jeg mistenker det siste, men det forteller jeg ikke Watson. Watson er mye grundigere enn meg, hun dobbeltsjekker alle spor opp mot både teorier og motteorier, mens jeg prøver å få noe fornuftig ut av intuisjonen min. Jeg tror vi er nærme, men ikke nærme nok.

Vi mangler den siste brikken, det avgjørende hintet… Alt vi kan gjøre, er å vente på at Den Skyldige skal begå en liten feil, en bitteliten feil, men som inneholder den siste opplysningen som gjør at vi kan løse saken, folde sammen mappen med alle sakspapirene og dårlige overvåkningsfotoer, og legge den i arkivskuffen merket “Oppklart.”

Egentlig vil jeg bare slippe alt jeg har i hendene, dra hjem til Oslo, klemme henne og synge “It´s gonna be all right, it´s gonna be allright” helt til det går over. Om det så tar en uke. Jeg vil drite i skolen, drite i Regi, drite i hele Trondheim, jeg vil bare at hun skal smile igjen. Jeg vil banke ham opp, sende trusselbrev, jeg vil bake kaker til henne, jeg vil gå på kino og smugle henne inn på konserter, jeg vil bare at hun skal være glad igjen.

Problemet er bare at jeg har en kraftig bihulebetennelse og ikke kommer meg vekk fra Bakklandet. Og jeg er så bekymret, og så lei meg, og jeg har så utrolig dårlig samvittighet for at jeg ikke kan være der når hun trenger meg mest.

Enda en grunn til å prise seg lykkelig over at Starbucks ennå ikke har åpnet i Norge.

Av og til hører jeg lyder jeg ikke klarer å finne ut av om er inne i hodet mitt eller utenfor. Er dette betalingen for mange år på konsert med høy, høy lyd uten ørepropper? Eller er det et sikkert tegn på at jeg har en mentalsykdom? Jeg vet ikke, men i de aller fleste tilfellene finner jeg lydkilden etterhvert. Men før den tid… Åh herregud, så bekymret jeg er!

Og hvem snakker du om lydene inni hodet ditt med? Vennene dine, som spiller forståelsesfulle, men tenker “freak” for seg selv og ditcher deg sakte men sikkert. Legen din, som lytter og tar notater, og henviser deg til psykiater. Foreldrene dine, som blir dødsbekymret og tror du går på dop. Jeg er skeptisk.

Det tok meg lang tid å forstå at hodet mitt ikke durer som et uvær når jeg våkner og er fyllesjuk, men at det rett og slett bare er fordi vi har sentralstøvsuger i huset, og naboen trives med å støvsuge mellom 10 og 12 på søndager.